eBoks tekstsamling

Håvamål
Omsett av Ludvig Holm-Olsen

1
Åpner du døra
til ukjent hus,
skal du være varsom,
skal du være vaktsom,
for uvisst er å vite
om uvenner
alt sitter benket der inne.

2
Gjæve vertsfolk!
en gjest er kommet,
hvor skal han sette seg?
på vedlag ved døra
venter han nødig,
om han har viktig ærend.

3
Eld trenger han
som inn er kommet,
og er kald om kne;
mat og klær
kan mannen trenge,
som kommer fra ferd over fjell.

5
Vett treng han
som vidt ferdes,
heime er livet lett;
til spott blir alle
som ingenting vet
og kommer blant kloke folk.

6
Av evnene sine
bør en aldri skryte,
far heller varsomt med vettet;
når en klok og fåmælt
kommer til gards,
går det ham sjelden galt.

10
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
i fremmed gard
er det bedre enn gull;
vett er vesalmanns trøst.

11
Bedre bør
å bære har ingen
enn mye mannevett;
verre niste
på vegen har ingen
enn den som har drukket for mye.

17
Tosken måper
og mumler dumt,
der han sitter som gjest i gilde;
straks han får
den første slurken,
er det ute med alt vettet.

20
Grådig mann,
om han mangler vett,
går det på livet løs;
ofte gjør magen
en mann til latter,
er han blant kloke karer.

23
Uklok mann
ligger alltid våken
og tenker på mange ting;
da er han trøtt
når dagen kommer,
alt er i ulag som før.

24
Uklok mann
tror alle som smiler,
må være hans gode venner;
han vet ikke det
at bak vennlige ord
kan den kloke skjule svik.

42
For vennen sin
skal en være venn
og gjengjelde gave med gave;
men ler en av deg,
så le igjen,
lønn ham med løgn for svik.

43
For vennen sin
skal en være en venn,
for ham og hans venn,
men for uvenns venn
skal ingen mann
noen gang være venn.

44
Hør, har du en venn
og tror vel om ham,
og vil du ha gagn av vennen,
bland sinnet ditt med ham
og send ham gaver,
søk ham ofte opp.

76
Fe dør,
frender dør,
en sjøl dør på samme vis;
men ordets glans
skal aldri dø
i ærefullt ettermæle.

77
Fe dør,
frender dør,
en sjøl dør på samme vis;
jeg vet ett
som aldri dør,
dom over hver en død.